I går morges startet jeg dagen med pysj og kaffe på verandaen. Solen strålte og stemningen var tilsynelatende idyllisk. Inni meg var jeg spent. Spent på hvordan kroppen ville tåle det jeg skulle utsette den for.
Massevis av spreke damer som varmer opp. Det var 5000 påmeldte på KK mila i år, og jeg var en av dem. Mitt første løp. For to år siden på denne tiden avsluttet jeg min siste kjemoterapi. Legene sa at nå er du frisk, nå må du gå videre med livet ditt. Jeg begynte å løpe. Det hadde jeg virkelig ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle finne på å begynne med.
Jeg var utrolig spent da jeg løp ut relativt langt frem i feltet. De jeg skulle løpe sammen med var blitt borte i tissekøen, og jeg ante ikke hva jeg skulle måle meg med underveis. De andre løp fort og det gjorde jeg også fra start. Etter at vi hadde passert femkilometeren kom alle oppoverbakkene og jeg kjente at jeg var sliten. Solen steiket. En del gikk i motbakkene. Så begynte de å løpe forbi meg bakfra. Tankene var ikke veldig positive da. Litt mer oppløftet ble jeg da jeg var ferdig med Bygdøy og jeg så at noen bare var på starten av runden rundt Bygdøy. Da jeg kom ut på veien igjen var det en som ropte en tid som ga meg positivt kick. Jeg øynet håp.
Da jeg løp over mål og så klokken ble det for sterkt for meg. Tårene kom. Jeg klarte det på under en time. Etter hvert fant jeg ut at tiden min var 58:31.
For en seier! Champagne var helt riktig!
1 kommentar:
Det er en seier som det er god grunn til å feire at du har klart å løpe 10 km. Men du har alltid klart å gjennomføre det du har satt deg som mål. Stolt av deg :)
Legg inn en kommentar